Det er et av de bildene folk har hatt i hodet siden barndommen: å sitte høyt oppe på en elefant og rusle gjennom jungelen. Bildet er så innarbeidet at det tar en stund å ta inn at det er en dårlig idé.
Denne artikkelen forklarer hvorfor, uten å moralisere. Du kan gjøre hva du vil med informasjonen.
Ryggen tåler det dårligere enn du tror
En voksen elefant veier tre–fem tonn og kan bære store byrder. Det gjør at folk antar at et par mennesker er bagatellmessig.
Problemet er ikke vekten alene, men hvor den plasseres. Elefantens ryggrad har oppadvendte torntapper som stikker opp under huden, uten det polstrede laget en hest har over ryggen. Elefanten er bygget for å bære vekt på skuldrene og i snabelen, ikke midt på ryggen.
Legger du en howdah — sitteplattformen i tre eller metall — midt på ryggen, med to voksne oppi, og lar den ligge der i seks–åtte timer om dagen, år etter år, får du trykksår, slitasje på ryggvirvlene og kroniske smerter. Veterinærer som jobber med arbeidselefanter beskriver dette som en av de vanligste skadene de ser.
«Bareback» er ikke løsningen. Å sitte på nakken der mahouten sitter, er langt mindre belastende rent fysisk. Men det løser ikke det neste problemet.
Treningen bak
Dette er den delen få vet om.
En elefant lar seg ikke ri fordi den har lyst. Den lar seg ri fordi den er trent til å adlyde, og den tradisjonelle metoden for å oppnå det heter phajaan — ordet betyr omtrent «å knuse». Unge elefanter skilles fra moren, settes i en trang innhegning der de ikke kan bevege seg, og utsettes for søvnmangel, sult og fysisk smerte til de slutter å motsette seg mennesker.
Metoden er århundrer gammel og henger sammen med at elefanter i Sørøst-Asia har vært arbeidsdyr, ikke husdyr som er avlet fram gjennom tusenvis av generasjoner. Hver eneste fangenskapselefant må temmes individuelt.
Ikke alle steder bruker de hardeste variantene i dag, og det finnes mahouter som arbeider med positiv forsterkning. Men et sted som tilbyr ridning i program, har en elefant som er brutt inn på et eller annet tidspunkt.
Bøylekroken
Du vil se den: en kort stokk med en metallkrok i enden, kalt ankus eller bullhook. Mahouten har den i hånden, ofte diskret, langs låret.
Den brukes til å styre ved å presse mot ømfintlige punkter bak øret, på snabelen eller i nakken. Enkelte bruker den bare som en påminnelse; andre bruker den hardere. Ser du kroken i aktiv bruk, eller ser du sår og arr på de samme stedene på flere dyr, vet du hva slags sted du er på.
«Men de er glade i mahouten sin»
Ofte stemmer det. Mange mahouter har jobbet med det samme dyret i tjue år, kjenner det bedre enn noen, og er dypt knyttet til det. Relasjonen er ekte.
Det endrer bare ikke premisset. Relasjonen begynte med tvang, og den holdes ved like av at mahouten kontrollerer mat, bevegelse og hverdag. At båndet er ekte, betyr ikke at det er frivillig.
Hva som skjer hvis alle slutter
Dette er den vanskelige delen, og grunnen til at «bare la være å støtte elefantturisme» ikke er et fullgodt svar.
Elefantene finnes. De kan ikke slippes ut i naturen — habitatet er for lite, de er ikke selvhjulpne, og en fangenskapselefant som settes ut kommer inn i konflikt med landsbyer. De må forsørges, og det koster i størrelsesorden 20 000–40 000 baht i måneden per dyr i fôr alene.
Da koronapandemien stengte Thailand for turister, sto flere hundre elefanter uten inntektsgrunnlag over natten. Noen ble ført til fots hjem til landsbyene i nord, andre havnet i ulovlig hogst. Det var ikke et bedre utfall.
Konklusjonen er derfor ikke ikke besøk elefanter, men besøk steder der pengene dine går til dyrets liv og ikke til dyrets underholdningsverdi. Vi går gjennom hvordan du kjenner dem igjen i artikkelen om hvordan du velger etisk.
Det korte svaret hvis du bare vil ha en regel: ikke ri. Ikke se show. Betal heller mer for et sted som har færre gjester og lar dyra være i fred. Og ta bildet på avstand.
Reisebransjen har allerede snudd
Det er verdt å vite at dette ikke er en marginal aktivistposisjon lenger. En rekke store internasjonale reisearrangører og bookingportaler har sluttet å selge elefantridning, blant dem flere av dem norske reisende bruker mest. Bransjeorganisasjoner og dyrevelferdsorganisasjoner har utarbeidet felles retningslinjer.
Det betyr at hvis du booker gjennom et større, seriøst selskap, er sjansen god for at ridning uansett ikke er et alternativ i katalogen. Utfordringen er de lokale bodene på gata i Chiang Mai, der alt fortsatt selges side om side.
Så hva sier du i luka?
«Har dere ridning?» Får du ja, går du videre. Det er hele beslutningen, og den tar tre sekunder.
Les videre
Fugletitting i Nord-Thailand
Nord-Thailand er et av Asias beste områder for fugl, og mye av det ligger innen en dagstur fra Chiang Mai. Her er stedene, sesongen og…
Dyreopplevelser i Chiang Mai — slik velger du
Tigre, slanger, aper, dyreparker og fuglereservat. Hvordan du skiller de seriøse dyreopplevelsene rundt Chiang Mai fra de du bør styre…
Elefantopplevelser i Chiang Mai — slik velger du etisk
Alle kaller seg sanctuary. Her er de konkrete spørsmålene som skiller et ekte reservat fra et show, og hva du bør se etter før du…